Seter & Gårdsliv

Fjøsgulvene ble skrubbet hver dag når det var oppholdsvær. Det ble lokket og blåst lur. Ingen ku er sluppet ut eller inn uten å ha fått en omgang med børsten.

Jeg har prøvd å ta vare på seterkulturen ved å vise gjestfrihet, et positivt landbruk og etisk husdyrhold. Var det tid, fikk besøkende tilbud om kaffe og Gjendekjeks. Det er en del av kulturen.

Jeg har opplevd at vi gikk stien opp gjennom skogen, at det kom vei halvveis, og etter hvert at det ble mulig å kjøre helt frem. Når veien føltes uendelig lang, delte pappa ut sjokolade. Hele sjokoladen tilsvarte hele veien – så det kom små ruter med jevne mellomrom. Rart den siste ruten alltid kom veldig sent …

Øverbekken var i familien i 100 år. Dens fantastiske historie har jeg sikret gjennom gamle dokumenter og fotografier – og ikke minst i nedtegnede historier. Jeg har skrevet dagbok i alle år.

Historien sluttet i 2025.

Etter mange setersesonger, landbruksskole i Norge og Tyskland, og flere år i luftfarten, kjente jeg at tiden var inne. Drømmen om å bli bonde hadde festet seg for godt til å ignoreres. Jeg sa opp arbeidet som steward i SAS og kjøpte gården Imsmoen i Stor-Elvdal. Her startet jeg et nytt liv – som bonde på heltid.

Takket være jordbrukssjef Tordis Fremgården, fikk jeg tildelt landets første private melkekvote på historisk grunnlag. Kvoten doblet gårdens produksjonsgrunnlag og gjorde det også mulig å drive med både ku og geit. Uten hennes uegennyttige interesse og hjelp ville dette aldri vært mulig. Jeg er henne enormt takknemlig.

På Imsmoen la jeg ned et omfattende arbeid for å utvikle både gården og setra. Driftsbygningen og kokehuset ble restaurert, det ble bygget stor garasje til tre traktorer, og gjerder ble satt opp rundt utvidede beitearealer. Jordene ble dyrket og høstet, skogen tynnet og nyplantet. Arbeidet var grundig og langsiktig – ingenting skulle være halvveis.

På setra ble det bygget meieri. Både låven og seterstua ble plukket ned, restaurert og satt opp igjen. Fjøset fikk ny innredning, og det ble bygget toalett. Jeg fikk boret etter vann og installert helårspumpe, vedfyrt varmtvannsbereder, rennende vann og dusj. En stor tømmerstall med tilbygg ble restaurert og satt opp på setertunet. Rundt hele setra ble det reist skigard. Med solcellestrøm var seterlivet komplett.

Årene på Imsmoen lærte meg mye – om arbeid, ansvar og forpliktelser. Men også om gleden ved å se noe vokse fram gjennom innsats og omtanke. Jeg erfarte at landbruk ikke bare handler om produksjon, men om omsorg, helhet og respekt for både dyr og natur.

I løpet av tiden i Stor-Elvdal mottok jeg Norges første nasjonale seterpris – en anerkjennelse jeg satte stor pris på.

Etter rundt åtte år på Imsmoen kjente jeg likevel at livet gikk videre, og at det var tid for et nytt kapittel.

Jeg flyttet videre – rik på erfaring, tryggere i rollen som bonde, og med et tydelig bilde av hva jeg ønsket å skape videre i livet.

Etter åtte år som bonde i Stor-Elvdal gikk jeg videre i livet og flyttet til Nordigard Bottem i Lesja. Jeg kjøpte gården via annonse på internett og flyttet inn 15. oktober 2002. Gården hadde da melkekvote for geit, og utgangspunktet var beskjedent – men mulighetene var store.

Da Statens landbruksforvaltning vurderte driftsformen min som samfunnsmessig verdifull, ble kvoten konvertert til kombinert drift med både geit og ku. Dette var et unntak – og den eneste melkekvoten av sitt slag som er blitt innvilget. Kumelken ble levert til Q-meieriene, noe som ga ekstra betaling per liter. Geitemelken fortsatt ble hentet av Tine som markedsregulator.

På Lesja bygde jeg opp setra nesten fra grunnen av. Alle bygg, med unntak av seterstua, ble reist på nytt. Det ble oppført håndlaftede bygninger med torvtak: kufjøs med plass til 20 kuer, geitefjøs med svalgang og rom for 34 geiter, samt kokehus for videreforedling av ost. Det siste bygget var et servicebygg i reisverk med torvtak, som rommet melkerom, lager, brannsikret aggregatrom, privat bad med dusj og vask, samt gjestetoalett.

Setertrøa ble ryddet, arealene utvidet og skikkelige gjerder satt opp. Med solcellestrøm, komfyr og kjøleskap ble seteroppholdet både funksjonelt og komfortabelt – uten å gå på bekostning av tradisjonene.

Også gården ble grundig oppgradert. Alle gjerder ble skiftet. Driftsbygningen nesten totalrestaurert innvendig med nye dragere, nytt gulv og ny innredning i fjøset. I låven bygde jeg stall, sauefjøs og verksted. Silokummene ble bygget inn for å forhindre ulykker, og jordene ble drevet landbruksmessig av entreprenør.

Arbeidet på Lesja handlet ikke bare om bygg og drift. Det handlet også om å løfte seterkulturen. Jeg fikk Mattilsynets attest på at jeg var en foregangsmann innen godt husdyrstell. De støttet meg også i arbeidet for bedre gjerdehold på setrene – noe som førte til pålegg og forbedringer mange steder.

Etter å ha restaurert og utviklet to landbrukseiendommer, mente jeg rundt 2010 at tiden kanskje var inne for å gi seg. Salget av gården ble imidlertid en tung prosess, preget av manglende betaling og rettssaker. Gården måtte tas tilbake, og oppgjørene krevde mye – både praktisk og mentalt. Slike erfaringer setter spor. Men det gjelder å holde fast ved det positive.

Når jeg ser tilbake på årene på Nordigard Bottem, gjør jeg det med stolthet. Jeg fikk leve som bonde. Jeg fikk vise at landbruk kan blomstre og lønne seg når det drives med interesse, åpenhet og respekt.

Jeg kan gå videre i livet med vissheten om at jeg prøvde – og at jeg levde drømmen fullt og helt.