Min reise

Barndom og bondedrøm

Allerede som liten gutt var det noe eget ved fjøset og dyra som trakk meg mot seg. Det handlet ikke bare om lek, men om en dyp fascinasjon for livet på gården.

Oppveksten preget meg med verdier om frihet og nærhet til naturen. Jeg lærte tidlig at maten ikke kommer fra butikken, men fra jorda og dyra. De første erfaringene med melking og stell la grunnlaget for den bonden jeg en dag skulle bli.

Med foreldre som stod for ærlighet og god moral, hadde jeg et godt utgangspunkt. Min mor sa hver gang vi så en boms – slike fantes i min barndom – at hvis jeg ikke leste flittig på skolen, kunne jeg ende slik. Hun glemte aldri å legge til spørsmålet: Hvorfor drikker Jeppe?

Min fars motto var: «Pappa kan alt, hvis han vil!» Og var det utfordringer, skulle man kontakte dem på toppen. De hadde høyest lønn og størst fall – så der var hjelpen nærmest.

Oppvokst med hunder – schæfer og strihåret dachs – lærte jeg tidlig at det å ha dyr betyr ansvar. Dyrene var dyr, men også familiemedlemmer. I barndommen var det både undulater, hamster, dansemus, akvarium og hest.

Øverbekken – der det begynte

Morfar eide en seter i Rendalen. Der bygget han en jakthytte – han var lidenskapelig fuglejeger. Setra, Øverbekken, ble leid ut for én krone i året – mot vedlikehold.

Jeg husker budeia Gustava Floden som om det var i går. Hun var alltid vennlig mot meg, som bare var interessert i dyrene. Der prøvde jeg å melke ku for første gang. Kua var sort, het Bjørne og sto nest innerst på venstre side i fjøset. Armen ble strukket så langt som mulig mot spenen – men jeg fikk ut melk. Jeg har aldri glemt det øyeblikket.

Etter morfars død valgte mormor å selge. Hun var ikke særlig glad i hytta – lei en vedovn som røk og trakk dårlig, mygg og knott, fire kranglete unger og en hushjelp under samme tak, og alle fuglene som måtte ribbes og klargjøres.

Mine foreldre kjøpte Øverbekken. Det ble begynnelsen på uendelig vedlikehold – og kamp mot knott og mygg.

Vi fisket bekkørret, lærte å krysse bekker, tenne bål, pakke tursekk, lese terrenget, gå skispor og – ikke minst – å ikke ødelegge naturen. Det var veiløst, så vi gikk seks kilometer når vi skulle til fjells. Veien fra Oslo var heller ikke som i dag, så vi kom sent frem. Det var ikke alltid like artig å gå i mørket med hodelykt som eneste lyskilde. Om vinteren på kladdeføre ønsket jeg meg langt bort – til sneløse steder.

Arbeid og sparsomhet

Ansvar for dyr betyr forpliktelser og arbeid. At arbeid er viktig, lærte jeg tidlig.

Var vi på tur, der alle andre kjøpte kaker og brus, hadde vi alltid matpakke og thermos. Når jeg uttrykte ønske om å få kjøpe noe selv, var svaret at vi hadde det så bra fordi vi sparte. De andre brukte penger som egentlig tilhørte banken!

Sommerne på landet

Noen sommere ble min søster og jeg sendt på landet. Tanken var at vi skulle oppleve bondegårdsliv og få nye venner.

Første gang var på Grylling gård på Løten. Vi ble først forsøkt satt igjen på en annen gård, men i siste liten forstod mine foreldre at den verken hadde husdyr eller var i regi av Foreningen Tom Murstad. Der skulle det nemlig være vrimlende dyreliv – noe som viste seg å være fire kviger på skogsbeite og 100 høner i fjøset.

Opplevelser fikk vi likevel – som å sitte i traktorhengeren og spise rå poteter rett fra jordet. Jeg gikk til nabogården, som hadde kuer, og var så heldig å få være med i fjøset der.

Året etter kom vi til Sodstad gård på Østre Toten. Vertskapet, Oddvar Aas og kone, var i familie med mine foreldres nære venner – så kvaliteten var sikret. Onkel og Tante, som vi kalte dem, hadde tre egne barn og tok inn andres barn mot betaling.

Vi gutter og jenter lå adskilt i hver vår etasje. Det førte til kjærlighetsbrev sendt i penal bundet i hyssing ut av vinduet. Gjett hvem som mistet penalet? Onkel fant det. Neste dag ble alle brevene lest opp ved middagsbordet. Litt flaut – men veldig artig å minnes.

Det var fantastiske sommere. I fjøset var det griser, høner og kuer. Vi fulgte kuene på beite, lærte at strømgjerder gjør vondt, luket i potetåkeren, hoppet i høyet og lærte å melke.

Hos meg ble et frø sådd. Jeg ville bli bonde.

Nesøya – men hjertet var i fjøset

Om sommeren var vi mye på Nesøya, der vi hadde landsted. Vi lærte om seiling, roing, vannski og fiske. Fisken tilbød jeg for én krone stykket – mer fikk jeg ikke lov å ta. Jeg plukket liljekonvall og solgte buketter for 50 øre.

En nabo ba meg hjelpe med terrassearbeid. Jeg jobbet flittig, men da jeg stolt fortalte min far hva jeg fikk i lønn, måtte jeg levere tilbake deler av den. Ungdom skulle ikke tjene like godt som voksne.

Sjølivet var aldri helt meg. Det var dyrene som var interessen.

Tidlige jobber

Jeg leverte brød fra en butikk på Bestun. Lønnen var kaker. Jeg var blomsterbud i Bygdøy allé – en gang helt til Carl Berners plass. Den turen føltes urettferdig. Der ble jeg ikke lenge.

Jeg jobbet også i matavdelingen på Steen & Strøm, i frukt- og grøntavdelingen. Vesker ble sjekket ved utgang. Trykket man på knappen ved stemplingsuret og det lyste rødt, var det kontroll. Tyveri ble ikke godtatt.

Militæret og hestene

I militæret ble jeg klassifisert som MP+, noe som fikk min mor til nesten å le seg i hjel. Jeg søkte meg til hestetjeneste og ble kløvsoldat i 12 måneder i Skjold garnison, Øverbygd.

Jeg tok kveldskurs i servering, og plutselig var jeg servitør i bryllup og familiefester. God lønn og god mat. Jeg fikk også oppdrag på befalsmessen – og fikk se befalet når de trodde seg usett. Interessant.

Catering, panikk og redningsaksjoner

Jeg jobbet for Cardinal Catering på Frogner – både som kokk og servitør. Jeg er han som slapp en bløtkake midt på dansegulvet på Najaden restaurant.

En gang skulle jeg lage mat til 50 gjester i et klubbhus. «Stekeovnen» viste seg å være et bøtteskap. Komfyren hadde tre kokeplater. Panikken spredte seg. Jeg tilbød meg å lage maten hjemme hos vertskapet og kjøre den varm til lokalet.

Da jeg kom med kalvestek og pariserpoteter til avtalt tid, gikk første gjest til bords. Jeg reddet festen – men fikk ikke en krone ekstra.

Livet videre

Jeg bodde i England og Tyskland for å perfeksjonere språk. I Tyskland gikk jeg i landbrukslære og tok traktorsertifikat.

Det ble jobb i innkjøpsavdelingen hos Fjeldhammer Brug, agronomutdannelse ved Sogn Jord- og Hagebruksskole og senere steward i SAS.

Etter 15 år på vingene tok jeg avgjørelsen: Jeg ville prøve meg som bonde. Jeg var bonde i 19 år og fikk utallige minner og kunnskap.

I 2014 giftet jeg meg med John Olav Gundersen. Vi hadde da vært sammen i 10 år. John Olav la Saxlund til sitt navn og er sogneprest i Råholt kirke.

Etter gårdssalget jobbet jeg en periode med historisk gårdsdrift på Folkemuseet på Bygdøy, deretter som kantinebestyrer og senere nattresepsjonist på hotell.

Når livet endrer seg

Høsten 2017 ble jeg alvorlig syk og måtte slutte i arbeidslivet. Jeg ble igjen svært syk i 2020. Siden da er ting annerledes. Hverdagen er ikke like enkel – men en god latter forlenger livet, og positive tanker gjør underverker.

Siden juni 2023 har jeg vært kirketjener i Råholt kirke. Det trives jeg med. Det gir innsikt i mange av livets mysterier.

Første seterjobben

Jeg var tretten år gammel da jeg hadde min aller første seterjobb. Det var på setra til Thora og Asbjørn Hørven i Grimsbu, Folldal. Jeg ante lite om hvor mye dette skulle komme til å bety for resten av livet mitt.

Det hele startet med at min far annonserte etter røkterjobb for gutt, 13 år. Gasjeforlangende: betale for oppholdet. Men avisen Østlendingen rettet annonsen til alder 31. Da feilen ble påpekt, kom det ny annonse. Også denne gangen klarte avisen å korrigere litt på egen hånd – nå sto det at jeg var edruelig. Og det var jeg jo! Først på tredje forsøk ble annonsen riktig.

På setra lærte jeg tidlig hvor viktig det var å ha omsorg for dyra – å sjekke at alle var der de skulle være, og at de var friske. Stillheten i fjøset, rytmen i arbeidet og nærheten til dyra gjorde sterkt inntrykk. Thora fremhevet alltid viktigheten av at dyra kom først – og sist.

Et minne har brent seg fast. Thora sang gjerne salmen "Nærmere Deg min Gud" når hun melket. En dag var kurompa usedvanlig urolig. Å binde den fast til låret hjalp ikke, så det fikk stå til. Da nabokua tisset, slo kurompa inn i strålen – og deretter rett i ansiktet på Thora. Hun spratt opp, slang melkebøtta i kusiden så melken skvatt, og ropte:

«Din helvetes ku, nå står du rolig!»

Jeg lo så jeg skrek – noe som selvfølgelig ikke gjorde situasjonen bedre.

Vi hadde åtte kuer og tolv geiter, og geitene var oftest mitt ansvar. Var jeg uoppmerksom, hendte det at en geit plasserte et ben i bøtta. Jeg pleide å melke to geiter per bøtte før jeg helte over i melkespannet. Thora tok gjerne tre. En dag gikk det galt for oss begge. Først fikk jeg et ben i bøtta, den veltet, og alt rant utover gulvet. Det var som å helle ut penger. Thora lot seg irritere og mente jeg fikk konsentrere meg bedre. Men så glemte hun å følge med på sin egen geit – og før hun fikk sukk for seg, gikk det galt der også. Da ble det veldig stille.

Mine oppgaver besto i å melke, frakte melken til avkjøling, røre i spannene to ganger daglig, lokke dyra ut på beite, rengjøre fjøset og holde øye med hvor i fjellet dyra befant seg. I høyonna var jeg med på raking og hesjing.

Dette ble starten på et liv med seterdrift. Med ett unntak har det vært håndmelking – ofte også separering, ysting og smørkjerning. Det la grunnlaget for både yrkesvalg, livsstil og verdier.

Jeg har opplevd en tid da det på utedoen ikke var toalettpapir, men avrevne avissider. Vi hadde sveivetelefon, og forbindelsen gikk gjennom en ståltråd fra tre til tre helt ned til bygda. Det ble ringt til faste tider, og sveivingen lagde ringetonen i andre enden.

Sommerne hos Thora og Asbjørn ga meg bare gode minner. Jeg fikk sitte på traktorhengeren når vi hentet sagflis – og lærte at sagflis i øyet er vondt. En gang gikk Thora til bygds, og da hun kom tilbake, fikk jeg en gave: et blikkbrett med to kattunger og en hvalp. Senere på sommeren fikk jeg en liten geitemelkbøtte. Slike produseres ikke lenger – ingen håndmelker geiter nå. Bøtta oppbevares i mitt setermuseum som et tegn på svunnen kulturhistorie. Begge gavene er uerstattelige.

Senere hadde vi flere sesonger med seterdrift på Øverbekken. Da det opphørte, søkte jeg budeiejobb i Valdres. Bonden het Ola Riste, og det var takket være hans påvirkning at jeg sluttet hos Fjeldhammer Brug og søkte landbruksskole.

I Vestre Slidre, på Halvorstølen under Bukonofjellet, hadde jeg en stor flokk geiter, en ku og en liten okse. To sesonger tilbrakte jeg der – i en kald seterstue, med vann som ofte var borte og melkeavkjøling langt unna.

En saueeier lovet meg lønn for å følge med sauene hans, men de pengene kom ikke frivillig. Jeg måtte faktisk kjempe for å få det som var lovet.

Der ble jeg også kjent med Margit Sandemo og hennes mann. Hun intervjuet meg flere ganger. Først langt senere forstod jeg hvilket enormt forfatterskap og hvilken kjendisstatus hun hadde.

Landbruksskole og faglig fordypning

Etter mange setersesonger og stadig mer erfaring i praktisk arbeid, vokste behovet for fordypning. Jeg ønsket ikke bare å gjøre ting slik de alltid hadde vært gjort – jeg ville forstå hvorfor.

Jeg tok derfor landbruksskole både i Norge og i Tyskland. Her fikk jeg faglig innsikt i dyrehold, drift og ressursbruk. Jeg lærte hvordan tradisjonelt landbruk kunne kombineres med kunnskap, struktur og ansvarlighet.

I England var det hester som sto i sentrum. Jeg arbeidet med håndtering av avlshingster og med markedsføring av stutteriet. Det var en annen verden – men like fullt preget av respekt for dyr og fag.

Som lærling i Tyskland lærte jeg også en annen side av yrket. Å være lærling er å samle erfaring – og til tider å bli utnyttet. Begge deler gir læring.

For meg handlet det aldri om å velge mellom teori og praksis. Det handlet om å la dem utfylle hverandre. Den praktiske erfaringen fra setra, kombinert med faglig kunnskap, la grunnlaget for det som senere skulle bli mitt livsverk.

Jeg valgte Sogn Jord- og Hagebruksskole fordi de hadde geiter. I utgangspunktet ville de ikke ta meg inn – jeg kom jo fra byen. Etter daglig telefonpress ble det likevel et ja. Det ble et flott skoleår, med flotte elever og ansatte.

Jeg hadde en liten bil, så jeg kom meg litt rundt. Annenhver uke reiste jeg til Oslo. Der hadde jeg vaskejobb, som gjorde at jeg hadde råd til bilen. Jeg vasket også noen av medelevenes hybler – og fungerte i tillegg som frisør.

Livet i luften (SAS)

I en periode levde jeg et liv fylt av kontraster. Som steward i SAS reiste jeg verden rundt, bodde på hotell og tok ansvar for sikkerhet og velbefinnende til passasjerer på 10 000 meters høyde.

Da sjefen het Janne Carlzon, lærte vi at lønnen vår ikke kom fra SAS – men fra fornøyde passasjerer.

Jeg var utsjekket på DC10, Boeing 747 (Jumbo), Airbus 300, DC9 og MD80. Vi var alle plukket ut over samme lest, og arbeidsmiljøet var fantastisk. 15 år på vingene har gitt enormt med glede og positive opplevelser.

Det ble turer til Japan, Kina, Syria, USA, Canada, Thailand, Singapore – og store deler av Europa. To perioder var jeg stasjonert i Bangkok. Jeg bodde i flott leilighet med hushjelp, sikkerhetsvakt og privat svømmebasseng. Flyvningene gikk til Singapore to ganger i uken, så jeg ble ikke utslitt.

Tokyo – en annen verden

I Tokyo opplever man en totalt annerledes kultur. I varemagasinene bukker samtlige ansatte når du kommer inn, og paraplyen kan trygt settes igjen ved inngangen – den står der fortsatt når du går.

Noen restauranter nekter adgang grunnet “fullt hus”, selv om man ser at det ikke stemmer. En høflig måte å si at utlendinger ikke er ønsket.

Alt er rent. Sjåfører har hvite, skinnende hansker.

Jeg ble invitert på restaurant hvor man kunne spise så mye man orket. Det startet med suppe – og kokken ba meg lage lyd når jeg spiste. Deretter kom rettene én og én. Jeg har lært at man skal spise opp – så jeg spiste. Vertskapet mitt spiste også. Etter hvert ble det svært fullt i magen, og drøvlen begynte å røre på seg.

Da kom kokken og ba meg si stopp når jeg var forsynt. Jeg var lykkelig. Desserten måtte likevel ned. Kokken forstod at så lenge jeg spiste, måtte vertskapet spise – og det kunne bli dyrt for stedet. Hadde han ikke stoppet meg, kunne jeg sittet der fremdeles.

Jeg opplevde også flere jordskjelv. Man blir naturlig nok litt urolig – men husene er bygget for å tåle det.

Moskva – en annen virkelighet

I Moskva merket man raskt at dette styresettet ikke var noe å hige etter. Det føltes som om øyne og ører fantes overalt. Nesten ingen snakket engelsk. Reklame eksisterte knapt.

Alt utenlandsk hadde verdi. En kulepenn, en plastpose eller en fyrstikkeske kunne åpne dører.

Hotellet slapp ikke inn moskovitter, men svært unge kvinner kom og gikk. Alt virket tilrettelagt. Det gjorde inntrykk.

Når kunnskapen redder liv

Jobben lærte meg samarbeid og å se problemer som løsbare utfordringer. Takket være førstehjelpsutdanningen vi fikk, kunne jeg redde livet til en kvinne som fikk et ilalebefinnende på en buss jeg selv var passasjer på.

I full uniform på vei til Fornebu var situasjonen nærmest som i flyet. Kunnskapen satt der den skulle da det virkelig gjaldt.

OL-fakkelen 1994

Under OL i 1994 skulle fakkelen fraktes med fly til Svalbard. Et stappfullt fly – og en brennende fakkel trygt plassert i en søppelvogn, med nøye instrukser om hva vi skulle gjøre dersom ilden måtte slukkes.

Jeg var en av dem som ble plukket ut til å være crew på denne VIP-flighten. Jeg har fortsatt passasjerlisten, menyene og invitasjonskortet. De fleste rev av de 4 pins som var festet på kortet og tok dem med – mitt kort er uskadet og innrammet. Et historisk minne.

På Svalbard ble fakkelen løpt en runde før vi returnerte til Tromsø. Postkontoret åpnet og solgte førstedagsstemplede konvolutter – 1.1.1994. Kanskje eneste gang i norsk historie et postkontor utga førstedagsstempel på en “rød” dag.

Det var en fantastisk tid. Jeg lærte mye om service, mennesker og verden.

Men selv på 30 000 fot lengtet jeg ned – til jorda, til lukten av fjøs og lyden av bjeller.

Livet over skyene var spennende. Men det var bonden i meg som til slutt vant.

Bonde i Stor-Elvdal (Imsmoen)

I 1994 ble drømmen virkelighet. Jeg fikk min egen gård – Imsmoen i Stor-Elvdal. Det var nybrottsarbeid i ordets rette forstand.

Gjennom omfattende restaurering, seterdrift og utvikling av bygninger og arealer ble gården bygget opp stein for stein.

Jeg hadde hunder, katt, sauer, høner, hest, geiter og kuer. Sauene var gammel norsk spelsau. Kuene var telemarkse og STN (sidet trønder- og nordlandsfe, også kalt rørosfe). Hesten var en tungdøl – jeg både kjørte den inn og red den inn.

Bratt læringskurve

Tømmerdrift med hest viste seg å være en bratt læringskurve. Det var vanskelig å få hesten til å stå stille ved opplasting av tømmerstokker. Jeg rådførte meg med Asbjørg Skoglund, som hadde kjørt i tømmerskogen som fjortenåring. Hun spurte om jeg hadde med en striesekk fylt med høy. Jeg svarte bekreftende – jeg satt jo på den. Riktig svar var at sekken skulle legges foran hesten. Når hesten fikk høy, sto den rolig.

Den nye traktorhengeren ville ikke tippe. Etter mange forsøk oppdaget jeg at jeg brukte feil spak. Jeg hadde lært at når man bruker redskap, må man følge med på redskapet – ellers kan farlige situasjoner oppstå.

Historisk melkekvote – et gjennombrudd

Jeg hadde liten melkekvote på ku, men ingen for geit. Geitemelken måtte jeg koke ost av – mange timer over ystegryta.

Så kontaktet landbrukssjef Tordis Fremgården meg. Hun lurte om jeg hadde vurdert å søke om historisk melkekvote – en ordning for dem som ivaretok kulturhistorien i praksis.

Tordis hjalp meg med søknaden, med rette vedlegg og forståelig språk for byråkratene i departementet.

Det ble bingo.

Som landets første bonde fikk jeg historisk melkekvote for både ku og geit. Jeg fikk gratis 4000 kg geitekvote og økte kukvoten fra 15 000 til 52 000 kg. Senere ble minstekvoten for geit hevet til 15 000 kg – uten kostnad.

Kamp mot systemet

Det kom forskrift om øremerker på storfe. Kalvene skulle ha store moderne merker – ett i hvert øre. Mine kalver av gamle kuraser var små.

Jeg klaget til Mattilsynet og ba om dispensasjon til å bruke mindre merker. Begrunnelsen var enkel: det var dårlig dyreomsorg å sette for store merker i små ører.

Jeg fikk støtte. Dispensasjon ble gitt – ett stort og ett lite merke. Jeg ønsket dispensasjon for begge ører, men der sa EU-reglene stopp. Likevel var jeg den eneste i landet som fikk slik dispensasjon.

Det nytter å si fra.

Seterkultur for alle

Vi gikk med kuene til seters – og inviterte alle som ville til å være med. Halvveis ventet kokker med lokalmat.

Jeg arrangerte senere landets største samling om seterkultur under mottoet:

«Seterkultur i fortid, nåtid og fremtid»

15 av 17 setre åpnet. Rundt 6000 mennesker møtte opp. Arrangementet var gratis og universelt tilrettelagt – tolking på åtte språk, tegnspråk og tilgjengelighet for rullestolbrukere.

Museer, avlslag, Mattilsynet, Tine, Nortura, Coop, bryggerier, musikere, kusker og mange flere deltok. Vi serverte øl, spekemat og rømmegrøt til alle.

Da arrangementet var over, fant vi ett plastbeger og én papptallerken utenfor søppelsekkene.

Et perfekt arrangement.

Grønn omsorg – før det ble vanlig

Jeg drev grønn omsorg før begrepet ble etablert. Én dag i uken kom fire eldre demente, ledsaget av to pleiere. En halvtime i fjøset, deretter kaffe og kake.

Det kostet ingenting – men ga mye. Mange minner dukket frem i møte med dyr og lukt av fjøs.

Da pleierressursene ble redusert, ble tilbudet halvert. Senere opphørte det helt. Ingen ville videreføre det dersom det ikke ga inntekt.

Bygdedyret

Som innflytter på landsbygda lærte jeg hva bygdedyret er. Gode ideer og positivitet over eget yrkesvalg ble ikke alltid møtt med begeistring.

Da dyrene ble sluppet på beite – noe jeg hadde full rett til – oppsto konflikter. Gjerder var ikke vedlikeholdt, og dyr kom der de ikke var ønsket.

Jeg måtte til og med kjempe mot kommunens egen skogbrukssjef for å slippe dyr i min egen inngjerdete skog. Forskriften forbød beite i utmark før en gitt dato. Skogbrukssjefen var elgjeger – og fryktet for jakta.

Jeg satte himmel og jord i bevegelse og fikk endret forskriften. Tre ord ble lagt til:

«Dispensasjon kan søkes.»

Jeg fikk dispensasjon. Det ble ikke registrert én eneste beiteskade på skogen min – men elgskadene var rikelige.

En ny start

Når motstanden blir dagliglivet, slites gnisten.

Jeg valgte å flytte til Lesja – til en større og mer moderne gård.

Å flytte over fylkesgrense med husdyr er krevende. Småfe kunne egentlig ikke flyttes. Slakting var uaktuelt.

Jeg søkte om dispensasjon – og fikk den. Begrunnelsen var at jeg drev samfunnsviktig gårdsdrift og hadde god smitteforståelse.

Som eneste fikk jeg flytte både sau og geit over fylkesgrensen.

Lesja – Nordigard Bottem

Nordigard Bottem på Lesja ble mitt hovedverk.

Her investerte jeg tid, krefter og kjærlighet i å bygge opp setra – ikke bare som drift, men som et sted med sjel og retning.

Stein for stein, dyr for dyr, valg for valg.

Her møtes håndlaftet tømmer og solceller. Tradisjon og utvikling. Det gamle og det nødvendige nye. For meg har det aldri handlet om å bevare for enhver pris – men om å bevare med klokskap.

Driften bygger på dyrevelferd, bærekraft og respekt for både dyr og natur. Dyrene skal ha rom, ro og rytme. Naturen skal brukes – men ikke forbrukes.

Seterlivet er mer enn produksjon. Det er kultur, kunnskap og ansvar. Det er å forstå at det vi gjør i dag, skal kunne stå seg også i neste generasjon.

Å bygge et livsverk

Jeg overtok en gård som trengte omfattende omsorg – og en seter som nærmest var håpløs. Fjøsgulvet på gården var ikke solid nok. Alt måtte rives ut. Nytt betongdekke og ny innredning kom på plass. Det ble rom for 14 melkekuer, fire kviger, 30 geiter og kalvebinge. I låven ble det bygget stall og sauefjøs.

På setra måtte fjøset rives helt. Første sommer lånte jeg plass hos nabo. Etter hvert bygde jeg nytt kufjøs, geitefjøs og ystehus – alt i tre, med spesialtilpassede vinduer som harmonerte med stilen. I kokehuset kunne man yste mens man så utover fjellet.

Det ble bygget uthus med egen do – og gjestedo. Det ble gravd så dypt at utedoen aldri skulle trenge tømming. Melkerom med plass til to tanker, dusjrom og lager kom på plass. Skigard erstattet dårlig netting. Uthuset fikk plank og torvtak. Tømmerhusene ble levert fra Malmlaft i Alvdal.

Setra ble fantastisk.

Seterlivets små og store øyeblikk

Seterdrift med kuer, geiter og håndmelking tiltrekker besøk. Folk i fjellet er positive. De fleste dager blir gode.

En eldre kvinne pekte en gang på fjellet og spurte om navnet. Jeg svarte – og la til at det vel ikke er pent å peke. Hun nikket. Senere spurte hun hvorfra kuene pleide å komme hjem. Jeg pekte – og skjønte straks at jeg hadde gått i fellen. Hun sa ikke et ord, men ansiktet hennes strålte.

To haner havnet i kamp. Den ene måtte avlives. En sjåfør som kom innom, ble spurt om han hadde erfaring. Han hadde vokst opp på gård. Han tok øksen. Jeg måtte holde hanen – noe jeg ikke liker. Jeg sa klart fra: Bommer du og treffer hendene mine, så denger jeg deg. “Med hva?” svarte han.

Nordigard Bottem ble derfor ikke bare en gård.

Det ble et livsverk.

Kamp, salg og motgang

Livet som bonde er ikke bare solskinnsdager. Jeg har stått i motgang, økonomiske utfordringer og rettssaker – og måttet ta tunge valg. Blant annet å selge gård.

Det koster å stå for noe.

Motarbeidelse

Jeg hadde en seter utenfor den opprinnelige setergrenda Reindøl. Mine dyr gikk på utmarksbeite. Andre slapp store saueflokker tidlig, slik at beitet var nedbeitet da jeg kom opp.

Sauemøkk i tykke lag.

Sauebøndene gjerdet inn hele setergrenda – med ferist i hver ende – fordi de var lei av sin egen sauemøkk. Mine dyr kom hjem fra fjellet og ble stående ved feristen, uten å forstå at de måtte snu og finne ny vei. Hver dag måtte jeg bruke en time på å hente dem. Ikke alltid lett når man står midt i ysting.

Det smerter ekstra når det er andre bønder som skaper utfordringer for den som fortsatt driver aktiv seterdrift.

Setergrenda ble mer og mer et feriested. For dem som ikke lenger setrer. Forståelsen for drift forsvant.

Kvegflokker samlet seg utenfor mitt fjøs – natt etter natt. Når dørene ble åpnet, oppsto kamp mellom dyra. Møkkfjerning ble daglig rutine.

Salg og rettssak

Til slutt måtte jeg stille spørsmålet: Er det verdt å bli motarbeidet daglig – eller er det bedre å slippe taket?

Jeg valgte å selge.

Salget ble en katastrofe. Det endte i rettssak. Til slutt tok jeg tilbake gård og dyr. Da var geitene uten melk. Halvparten av kumelken kunne ikke brukes. Kalver var fjernet og måtte tilbakeføres. Huset var skadet. På setra var varmtvannsberederen ødelagt, og drikkekarene lekket.

Kjøperne klaget til og med på det de mente var “for friske geiter”.

Nytt salg – nye problemer

Jeg solgte til nye interessenter – en glødende interessert bondesønn og hans ektemann fra Island.

De kjøpte gården. Men glemte å betale.

Det tok ett helt år før pengene kom, etter utallige møter og lovnader. Ikke lenge etter ble gården forlatt. Kuene var meldt til slakt. Heldigvis rakk en seriøs gårdbruker å hente ut de beste avlsdyrene, slik at årelangt avlsarbeid ikke gikk helt tapt.

Eierne etterlot gjeld på over tre millioner kroner og dro til Island.

Gården gikk på tvangssalg.

Etterklang

Det er tungt å tenke på alt arbeidet og alle midlene som ble lagt ned – og som plutselig mistet verdi.

Samtidig er det et sjokk å se hvordan kulturen på bygda har endret seg. Tradisjonell gårdsdrift er mange steder borte. Gjerder forfaller. Beitedyr er ikke lenger en selvfølge i naturen.

Hyttefolk vil ikke ha husdyrmøkk på terrassen. De vil slippe båndtvang for hund. Seterfolk vil ikke ha kveg i beiteområdet.

Felles for mange er at det er jeg som bør tilpasse meg.

Øverbekken: Sirkelen sluttes

Selv om jobben var interessant, var det aldri tvil om én ting: Jeg er husdyrbonde i sjelen.

Da jeg innså at nok var nok, solgte jeg gården på Lesja og flyttet tilbake til Oslo. Først tak jeg ansvar for en firmakantine, deretter fikk jeg arbeid som nattresepsjonist på hotell. Det var noe helt annet enn seterlivet – og alt var ikke like topp.

Det var så skittent at jeg tok med sepe og salmiakk hjemmefra. Jeg pusset vinduene mot gaten og rengjorde samtlige lampekupler i spisesalen. Det ble kritisert at jeg brukte sepe – vi skulle jo være miljøbevisste.

Rømningsveier var ofte delvis blokkert av søppel. I korridorene sto det ting som ikke var tillatt. Jeg fikk høre at hotellet hadde “disp.” Brannvesenet forklarte raskt at brannforskriften trumfer alt annet. Det endte med at ny rømningsvei måtte bygges. Direktøren, som hadde resultatbasert bonus, så ikke på meg med særlig blide øyne. At resepsjonisten på vakt har ansvar for gjestenes sikkerhet, var visst glemt.

Orden må det være

Renhold av resepsjonsområdet var mitt ansvar hver natt. For å kontrollere om andre gjorde jobben skikkelig, la jeg halve fyrstikker under sitteputer og under teppekanten. Det viste seg raskt at ingen andre støvsuget møblene eller løftet tepper ved vask. Hotellreklame og virkelighet er ikke alltid det samme.

Datasystemene kunne være utfordrende, men det meste lar seg løse. Sørg for at gjesten får nøkkel og rom – resten ordner vi etterpå. Jeg ringte andre nattevakter og fikk forklart hvilke knapper som skulle trykkes på. Da jeg ikke fant noen bruksanvisning, laget jeg min egen “idiotperm”. Punkt for punkt beskrev jeg hvordan alt skulle gjøres – blant annet returforsendelse av aviser. Direktøren var ikke begeistret. Vikarene var lykkelige.

Tilbake til der det begynte

Jeg tok derfor opp igjen seterdriften på Øverbekken. Lånte kuer og geiter, og fikk igjen skikk på setra. Det hadde vokst mye kratt i årene jeg hadde vært borte.

Ringen var på mange måter sluttet.

Når kroppen sier ifra

Men så må man erkjenne det man helst ikke vil: Helsen er ikke alltid som man tror – eller ønsker.

Det ble for tungt med vedhogst, ysting, løfting av melkespann og vedlikehold av gjerder og bygninger. Snøscooter om vinteren. Snømåking.

Til slutt tok jeg beslutningen. Jeg solgte.

Utmerkelser og priser

Jeg har vært heldig å motta den første nasjonale seterprisen (2001) fra Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Prisen bestod av en pengesum, et nydelig innrammet bilde, evig medlemskap – og heder og ære.

Det har gjennom årene vært mye omtale i media. Aftenposten, Dagbladet, VG, Østlendingen, Nasjonen, GD, HA, Hamar Dagblad, Vigga, Østerdølen og en rekke tidsskrifter har skrevet om seterlivet. Det har også vært intervjuer i Tyskland, Sverige og Japan.

En dag ringte det fra Japan. En gruppe var på vei. Det var 1993, setersesongen var over og jeg lå til sengs med influensa. Jeg hev meg likevel i bilen og dro opp for å fyre. Det var lunk i seterstuen da de ankom. Spekemat og multer ble servert – neppe noe de selv ville valgt. Utedoen fascinerte dem stort, selv om det bare er en ganske vanlig toseter. Torvtaket gjorde dem stumme. Magasinet het Wood One.

NRK fjernsyn har sendt innslag i Norge Rundt, og senere et helt oppfølgingsprogram med Agneta Tjerandsen som programleder: Etterbesøk (26.7.1993). Jeg har også deltatt i TV-debatt om rovdyr.

Julefilmen Ei jul for lenge sea (1999), produsert av Seaside Studio, ble spilt inn med fjøsopptak fra mitt fjøs. Alt moderne ble skjult, og øremerkene ble fjernet under opptakene. Seaside Studio produserte også filmen Til seters fra buføringsdagen.

NRK Radio inviterte meg som gjest i programmet Sølvsuper (9.5.2004), hvor jeg selv fikk velge musikken.

Gjennom mange sesonger har jeg levert Seterdagbok til NRK P1 og NRK P1+. I 2025 ble den sendt daglig – med repriser. Jeg forteller om stort og smått fra seterlivet. Responsen har vært overveldende. Fremmede stopper for å ta bilde sammen med meg, og noen har til og med kommet innom med multer – fordi «delt glede er dobbelt glede». Flere har gjenkjent meg på stemmen alene. Mange av dagbøkene kan fortsatt høres på nett.

Boken “Til seters” (2004) av Vera Gjersøe ble skrevet etter et lengre opphold hos meg på Gåla seter i Stor-Elvdal. Den ble raskt utsolgt i 12 000 eksemplarer. Flere av bildene fra boken har senere vært brukt i reklamekampanjer, blant annet for Felleskjøpet.

I 2021 ble jeg utnevnt til Ridder og Kommandør av Polarstjerneordenen – en ære jeg bærer med stor ydmykhet. Tildeles personer som har utmerket seg ved å styrke norsk kunst og kulturarv. Kjente mottakere er blant annet Lise Fjeldstad, Bjørnstjerne Bjørnson og Stein Erik Hagen.

Et nytt kapittel – livet i dag

Hverdagen er roligere nå – men fortsatt fylt med det som betyr mest: dyr, kjærlighet og nærhet til naturen.

Den 16. mai 2019 flyttet vi inn i vårt nye hjem, Villa Lerkelund på Bøn i Eidsvoll. Her kjøpte vi et hus på rundt 800 kvadratmeter med fem mål hage og park.

Mye har blitt restaurert. Hele taket er skiftet – og det var på tide. De fleste værelser er pusset opp, og i første etasje har stuene fått nye parkettgulv.

Eiendommen er inngjerdet, og uteområdet har fått en solid ansiktsløftning. En ny garasje er bygget i samme stil som hovedhuset. Det gamle hønsehuset ble revet og erstattet med et større – slik at påfuglene har god plass til halene sine. I tillegg til et par påfugler huser det nå 22 høner og en hane.

Vi reiser litt med bobilen og er flittige brukere av hytta vår i Søndre Land.

Jeg bruker tid i frimurerlogen, deltar i aktiviteter i kirken og holder foredrag om seterkulturen jeg har levd gjennom så mange sesonger.

Det er alltid nok å henge fingrene i dersom hus, hage og park skal holdes presentable. Vi har hatt både bryllup og barnedåp her – og inviterer gjerne til middagsselskaper.

Jeg ser tilbake på 54 setersesonger med takknemlighet –og fremover med forventning.